Oppgave 4

Kan interessen for fantasy i litteratur, film og dataspill tolkes som uttrykk for religiøs lengsel i vår tid? Vurder spørsmålet ut fra følgende påstand:

"Et tiltakende antall mennesker opplever ikke modernitetens endimensjonaleverden som tilfredstillende. Det er et sug etter leveverdener som tilbyr noe mer, etter en spirituell dimensjon i livet. Å konsumere Harry Potter er én måte å dekke dette suget på." (I.B. Neumann: "Religionen vendertilbake" Kronikk i Dagbladet 20.01.07, Tro og Tanke)

Religion kan kanskje beskrives som et resultat av menneskets lengsel etter svar, og noe mer her i livet enn bare det man kan se og ta på. Allerede her kan vi peke ut likheter mellom religion og fantasy-sjangeren. På likhet med religion bygger fantasy-sjangeren på det spirituelle og en flerdimensjonal verden. Det mest markante forskjellen helt objektivt er at alle religioner har et veldig sterkt og tydelig personifisert gudsbegrep, mens fantasy-sjangeren fjerner denne høytidelige personifiserte guden og gjøre det spirituelle til noe personlig. Litt på samme måte som det Martin Luther jobbet for under reformasjonen. Han ville riktig nok ikke fjerne den høytidelige guden som kristendommen ser opp til, men han ville gjøre opplevelsene med Gud – altså kristendommens spirituelle opplevelser-, til noe personlig for hvert enkelt menneske. Ikke noe bare et fåtalls utvalgte fikk muligheten til å oppleve, kanskje uten å i det hele tatt sette pris på det eller respektere det.

Historisk sett har religion hele veien hatt en eller flere guder eller en eller flere «oppvåknede» personer/skikkelser som hjørnestein i det som senere i alle tilfellene utviklet seg til å bli verdensomfattende religioner med massive antall tilhengere som alle delte en felles tro, nettopp på denne eller disse hjørnesteinene. Fantasy har litt det samme prinsippet, det bygger på noe større enn det ordinære, men det gjør det til noe oppnåelig. Det gir en illusjonen av at alle har potensialet til å nå en annen dimensjon, at vi ikke er låst fast i  en lite tilfredsstillende endimensjonal verden.

Så når man faktisk har mulighet til å oppsøke noe som gir en viss tilfredsstillelse på dette området. Når man kan gjøre noe en viss stimulus på et spirituelt område, som gir noe mer enn hva vår endimensjonale verden klarer, er det ikke bare logisk da at man oppsøker det? Dette er selvfølgelig en personlig og individuell sak. Fantasy slår ikke an for alle. Kanskje er dette fordi at ikke alle søker svar utover hva vitenskapen og det alminnelige mennesket kan forklare selv. For mange er vitenskapen det «åpenbare» svarte, og utover det er ting bare «tullete» og urealistisk. Eller kanskje er det fordi for noen så er ikke dette det «rette» svaret. I noen konservative kristne miljøer er Harry Potter faktisk blitt demonisert. Om fantasy faktisk vil gi svar, om det vil gi en eller annen form for tilfredsstillelse og stimulus er veldig individuelt. Men den store populariteten kan tyde på at det kanskje gjør akkurat dette. Det er kanskje noe med en flerdimensjonal verden, uten grenser som gir svar som denne endimensjonale verden ikke klarer. Noe med de spirituelle opplevelsene som føles tilfredsstillende. Og når man først har følt denne tilfredstillelsen en gang, er det ikke rart om man oppsøker den igjen for å føle det en gang til, er det? Jeg sier ikke at intensjonen med fantasy-sjangeren opprinnelig var å fungere som en religiøs avlastning, men det gir en del mening om det hele veien har vært en underbevist måte for mennesker å uttrykke en lengsel etter svar og noe mer. Noe som kan gi det noe mer enn hva religion kanskje kan i et morderne samfunn. Et samfunn der religion mange steder bare blir mer og mer distansert, der tradisjoner forsvinner og man ikke lenger kanskje helt vet hvor man står eller hva man skal tro på.

Hvorfor tror du at mennesket har så sterkt behov for å tro? Og hva mener du kan være årsaken til at vi får så mange trosretninger? Hva gjør at den ene trosretningen er ”mer riktig” enn en annen? Trekk gjerne inn eksempler fra det du har lært, bruk også filosofi der det evt. Kan forklare bedre.

Det er veldig mye her i verden vi ikke vet svaret på. Et av de største filosofiske spørsmålene i vår tid er hva meningen med livet egentlig er. Og nettopp dette er et veldig godt spørsmål, hva er egentlig meningen med livet? Ikke alle mennesker klarer å slå seg til ro med det faktum at det ikke finnes et svar på alt. Faktisk så er det ganske få som liker å ikke få svaret på noe, men det er kanskje ikke fult så mange som stiller de store spørsmålene og søker etter svarene på disse. På denne måten blir det ikke like mange som streber etter svar på spørsmålene vi rett og slett ikke klarer å finne svarene på. Men det er allikevel noen, ganske mange faktisk.

Når man ikke klarer å finne svarene på noe gjennom vitenskap eller ren logikk er det mange som søker videre. Det er mange som trenger svar, som trenger noe å strekke seg til et håp om noe bedre. For mange er ikke vår endimensjonale verden nok, for mange gir den verken trøst eller glede. Hvorfor skal mennesket bli født inn i denne fortapte verdenen bare for så å bare dø? Det kan virke ganske meningsløst om man skal se det i dette perspektivet. Men hvis vi ser det i et litt større perspektiv virker det ganske logisk at de som ikke finner noen trøst på de filosofiske spørsmålene i vår dimensjon søker videre etter noe mer. Noe hinsides de kan støtte seg på, som gir håp og beroliger.

Jeg tror at mennesket har et så sterkt behov for å tro nettopp fordi at mennesket er en ambisiøs rase som trenger svar på alt, som trenger håp uansett hva og som trenger trøst i enhver situasjon. «Det er Guds vilje» sier mange, uansett utfall i en situasjon. I Syria der det er krig sier de som sitter igjen uten noe familie, hjem eller mat at det er «Guds vilje» at det er en mening med alt og at det vil bli bedre. For mange kan dette virker absurd, hvorfor i alle dager skulle den «barmhjertige» Guden de støtter seg slik på gjøre noe slikt mot noen? Hva har noen gjort for å fortjene det? Men for de er det den eneste trøsten og det eneste håpet de har igjen. De som er et offer for krig, sult og urettferdighet har ikke noe annet å støtte seg på. For uten religionens håp hvorfor skulle de fortsette å kjempe? Alt virker håpløst om de ikke har det ene håpet og den ene drivkraften som hjelper de med å kjempe videre mot alle odds uansett hva. Religion, troen det er det som det er det som får de til å leve videre.

Selv om flere millioner mennesket har et felles ønske om svar på spørsmål hinsides vår bevissthet og lener seg på religion og religiøse retninger betyr ikke det at de er enig om hva som er det «riktige» og det «ikke riktige». Uenighet skaper splittelse blant folket. Et resultat av dette kan ha vært at de med like meninger og interesser har søkt sammen i mindre og større grupper, og disse gruppene kan videre ha utviklet seg til ulike religioner. Mennesket er jo som sagt ambisiøst, det streber hele tiden etter noe bedre, noe mer, perfeksjon. Når enkelte mennesker kanskje har stått opp innenfor en gruppe og sagt at noe ikke er bra nok, at noe ikke er «riktig» eller at noe burde forbedres er det ikke nødvendigvis slik at det ble tatt så godt imot. Mennesket er kanskje ambisiøse, men mennesket er også vanedyr, det er de som klarer å bryte vanene som fører oss videre. De som har stått opp har kanskje blitt utstøtt, sendt i eksil eller i verste fall henrettet. Men når noe trer ut, når noen ikke sier seg uenig, men sier at det er noe etisk feil med noe, eller noe fundamentalt galt med hedringen av troen vil det føre til splittelser innenfor samme tro. Samme Gud, samme prinsipper og samme historie, men ulike utførelser og verdier. Som når Martin Luther gjorde opprør mot den katolske kirken, han sa ifra at han mente paven og de katolske lederne la vekt på helt feil verdier og områder, og at de med disse handlingene vanæret Gud og holdt han borte fra sitt folk. Hos noen ble dette tatt dårlig imot, mens hos andre var det en åpenbaring og de kunne ikke vært mer enig. Luthers reformasjon la fundamentet for anerkjennelsen av protestantisme og den protestantiske kirken.

Uenighet skaper splittelser, både på store og små plan. Religiøst er resultatet av dette gjennom historien blitt ulike religioner, og ulike retninger innenfor disse religionene. Hva som er «mer riktig» finnes det ikke noe godt svar på. Hvordan vet vi i det hele tatt at noe er riktig til å begynne med? Hvordan vet vi ikke at det ikke bare er de empatiske delene av hjernen vår som lurer oss? Eller hvordan vet vi ikke at det sitter en eller flere Guder et eller annet sted og dømmer oss – dømmer meg som setter spørsmål ved han, hennes eller deres eksistens? (Vil ikke utelate at det ikke er en kvinne noe vestlig kultur sterkt har gjort, her er Østen et bedre eksempel kudos til hinduismen.) Men hva som er «mer riktig» for hver enkelt person kan være en smule lettere å svare på. Vi blir alle påvirket at den delen av verden vi lever i, miljøene og områdene vi er oppvokst, lever og har levd i og har opplevd, samt menneskene vi omgir oss med, både før og nå. Den kulturelle og religiøse tradisjonen til våre foreldre og nærmeste miljøer har noe (ofte mye) å si på de kulturelle og religiøse valgene vi tar selv. Og hva men selv ser på som «riktig» og «ikke riktig». For en person som er født inn i en islamsk familie, med sterke islamske verdier og tradisjoner gir det fullstendig mening om denne personen ser på den islamske religionen som mer riktig enn la oss si hinduismen eller jødedommen for den saks skyld.

Religion er en vanskelig ting, det kan verken bevises eller motbevises og det kan diskuteres inn i evigheten. Fordi de religiøse, er det deres tro som er den eneste rette og tilsvarende for de som tror på andre religioner. Noen tror det finnes en Gud som skal hjelpe deg gjennom livet til "Paradis", mens andre tror at det kun står på deg selv og din innsikt (Buddhismen). Det eneste man kan si sikkert er at for noen er religion deres eneste håp. For andre er det deres eneste trøst. Mens noen har ingen spesielle forhold til det. Noen stiller seg sterkt imot det. Og for noen er religion en like stor del av hverdagen som ens eget kjøtt og blod. Religion handler om ulike fellesskap, ulik tro og ulike syn. Men det ene alle har til felles er at det er en individuell sak for hver enkelt. Hver enkelt skaper sitt eget forhold til religion og eventuelle guder. Hver enkelt har selv muligheten til å komme med sine egne vurderinger, tolkninger og meninger. Om de har mulighet til å uttrykke dette er ikke like sikkert. Noen mener at religion er det som holder samfunn sammen, mens noen mener at religion er det som skaper krig. Alle har meninger og tanker rundt religion. Religion er det ene temaet man aldri vil bli lei av fordi det aldri vil komme konkrete svar. Det er derfor religion er blitt som det er blitt; stort, utbredt, sterkt, splittet, ambisiøst og en verdenssak større enn noen andre.

Kilder:

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/20/489444.html 02.06.2014 kl. 21.12