Oppgave 4

Kan interessen for fantasy i litteratur, film og dataspill tolkes som uttrykk for religiøs lengsel i vår tid? Vurder spørsmålet ut fra følgende påstand:

"Et tiltakende antall mennesker opplever ikke modernitetens endimensjonaleverden som tilfredstillende. Det er et sug etter leveverdener som tilbyr noe mer, etter en spirituell dimensjon i livet. Å konsumere Harry Potter er én måte å dekke dette suget på." (I.B. Neumann: "Religionen vendertilbake" Kronikk i Dagbladet 20.01.07, Tro og Tanke)

Religion kan kanskje beskrives som et resultat av menneskets lengsel etter svar, og noe mer her i livet enn bare det man kan se og ta på. Allerede her kan vi peke ut likheter mellom religion og fantasy-sjangeren. På likhet med religion bygger fantasy-sjangeren på det spirituelle og en flerdimensjonal verden. Det mest markante forskjellen helt objektivt er at alle religioner har et veldig sterkt og tydelig personifisert gudsbegrep, mens fantasy-sjangeren fjerner denne høytidelige personifiserte guden og gjøre det spirituelle til noe personlig. Litt på samme måte som det Martin Luther jobbet for under reformasjonen. Han ville riktig nok ikke fjerne den høytidelige guden som kristendommen ser opp til, men han ville gjøre opplevelsene med Gud – altså kristendommens spirituelle opplevelser-, til noe personlig for hvert enkelt menneske. Ikke noe bare et fåtalls utvalgte fikk muligheten til å oppleve, kanskje uten å i det hele tatt sette pris på det eller respektere det.

Historisk sett har religion hele veien hatt en eller flere guder eller en eller flere «oppvåknede» personer/skikkelser som hjørnestein i det som senere i alle tilfellene utviklet seg til å bli verdensomfattende religioner med massive antall tilhengere som alle delte en felles tro, nettopp på denne eller disse hjørnesteinene. Fantasy har litt det samme prinsippet, det bygger på noe større enn det ordinære, men det gjør det til noe oppnåelig. Det gir en illusjonen av at alle har potensialet til å nå en annen dimensjon, at vi ikke er låst fast i  en lite tilfredsstillende endimensjonal verden.

Så når man faktisk har mulighet til å oppsøke noe som gir en viss tilfredsstillelse på dette området. Når man kan gjøre noe en viss stimulus på et spirituelt område, som gir noe mer enn hva vår endimensjonale verden klarer, er det ikke bare logisk da at man oppsøker det? Dette er selvfølgelig en personlig og individuell sak. Fantasy slår ikke an for alle. Kanskje er dette fordi at ikke alle søker svar utover hva vitenskapen og det alminnelige mennesket kan forklare selv. For mange er vitenskapen det «åpenbare» svarte, og utover det er ting bare «tullete» og urealistisk. Eller kanskje er det fordi for noen så er ikke dette det «rette» svaret. I noen konservative kristne miljøer er Harry Potter faktisk blitt demonisert. Om fantasy faktisk vil gi svar, om det vil gi en eller annen form for tilfredsstillelse og stimulus er veldig individuelt. Men den store populariteten kan tyde på at det kanskje gjør akkurat dette. Det er kanskje noe med en flerdimensjonal verden, uten grenser som gir svar som denne endimensjonale verden ikke klarer. Noe med de spirituelle opplevelsene som føles tilfredsstillende. Og når man først har følt denne tilfredstillelsen en gang, er det ikke rart om man oppsøker den igjen for å føle det en gang til, er det? Jeg sier ikke at intensjonen med fantasy-sjangeren opprinnelig var å fungere som en religiøs avlastning, men det gir en del mening om det hele veien har vært en underbevist måte for mennesker å uttrykke en lengsel etter svar og noe mer. Noe som kan gi det noe mer enn hva religion kanskje kan i et morderne samfunn. Et samfunn der religion mange steder bare blir mer og mer distansert, der tradisjoner forsvinner og man ikke lenger kanskje helt vet hvor man står eller hva man skal tro på.

Hvorfor tror du at mennesket har så sterkt behov for å tro? Og hva mener du kan være årsaken til at vi får så mange trosretninger? Hva gjør at den ene trosretningen er ”mer riktig” enn en annen? Trekk gjerne inn eksempler fra det du har lært, bruk også filosofi der det evt. Kan forklare bedre.

Det er veldig mye her i verden vi ikke vet svaret på. Et av de største filosofiske spørsmålene i vår tid er hva meningen med livet egentlig er. Og nettopp dette er et veldig godt spørsmål, hva er egentlig meningen med livet? Ikke alle mennesker klarer å slå seg til ro med det faktum at det ikke finnes et svar på alt. Faktisk så er det ganske få som liker å ikke få svaret på noe, men det er kanskje ikke fult så mange som stiller de store spørsmålene og søker etter svarene på disse. På denne måten blir det ikke like mange som streber etter svar på spørsmålene vi rett og slett ikke klarer å finne svarene på. Men det er allikevel noen, ganske mange faktisk.

Når man ikke klarer å finne svarene på noe gjennom vitenskap eller ren logikk er det mange som søker videre. Det er mange som trenger svar, som trenger noe å strekke seg til et håp om noe bedre. For mange er ikke vår endimensjonale verden nok, for mange gir den verken trøst eller glede. Hvorfor skal mennesket bli født inn i denne fortapte verdenen bare for så å bare dø? Det kan virke ganske meningsløst om man skal se det i dette perspektivet. Men hvis vi ser det i et litt større perspektiv virker det ganske logisk at de som ikke finner noen trøst på de filosofiske spørsmålene i vår dimensjon søker videre etter noe mer. Noe hinsides de kan støtte seg på, som gir håp og beroliger.

Jeg tror at mennesket har et så sterkt behov for å tro nettopp fordi at mennesket er en ambisiøs rase som trenger svar på alt, som trenger håp uansett hva og som trenger trøst i enhver situasjon. «Det er Guds vilje» sier mange, uansett utfall i en situasjon. I Syria der det er krig sier de som sitter igjen uten noe familie, hjem eller mat at det er «Guds vilje» at det er en mening med alt og at det vil bli bedre. For mange kan dette virker absurd, hvorfor i alle dager skulle den «barmhjertige» Guden de støtter seg slik på gjøre noe slikt mot noen? Hva har noen gjort for å fortjene det? Men for de er det den eneste trøsten og det eneste håpet de har igjen. De som er et offer for krig, sult og urettferdighet har ikke noe annet å støtte seg på. For uten religionens håp hvorfor skulle de fortsette å kjempe? Alt virker håpløst om de ikke har det ene håpet og den ene drivkraften som hjelper de med å kjempe videre mot alle odds uansett hva. Religion, troen det er det som det er det som får de til å leve videre.

Selv om flere millioner mennesket har et felles ønske om svar på spørsmål hinsides vår bevissthet og lener seg på religion og religiøse retninger betyr ikke det at de er enig om hva som er det «riktige» og det «ikke riktige». Uenighet skaper splittelse blant folket. Et resultat av dette kan ha vært at de med like meninger og interesser har søkt sammen i mindre og større grupper, og disse gruppene kan videre ha utviklet seg til ulike religioner. Mennesket er jo som sagt ambisiøst, det streber hele tiden etter noe bedre, noe mer, perfeksjon. Når enkelte mennesker kanskje har stått opp innenfor en gruppe og sagt at noe ikke er bra nok, at noe ikke er «riktig» eller at noe burde forbedres er det ikke nødvendigvis slik at det ble tatt så godt imot. Mennesket er kanskje ambisiøse, men mennesket er også vanedyr, det er de som klarer å bryte vanene som fører oss videre. De som har stått opp har kanskje blitt utstøtt, sendt i eksil eller i verste fall henrettet. Men når noe trer ut, når noen ikke sier seg uenig, men sier at det er noe etisk feil med noe, eller noe fundamentalt galt med hedringen av troen vil det føre til splittelser innenfor samme tro. Samme Gud, samme prinsipper og samme historie, men ulike utførelser og verdier. Som når Martin Luther gjorde opprør mot den katolske kirken, han sa ifra at han mente paven og de katolske lederne la vekt på helt feil verdier og områder, og at de med disse handlingene vanæret Gud og holdt han borte fra sitt folk. Hos noen ble dette tatt dårlig imot, mens hos andre var det en åpenbaring og de kunne ikke vært mer enig. Luthers reformasjon la fundamentet for anerkjennelsen av protestantisme og den protestantiske kirken.

Uenighet skaper splittelser, både på store og små plan. Religiøst er resultatet av dette gjennom historien blitt ulike religioner, og ulike retninger innenfor disse religionene. Hva som er «mer riktig» finnes det ikke noe godt svar på. Hvordan vet vi i det hele tatt at noe er riktig til å begynne med? Hvordan vet vi ikke at det ikke bare er de empatiske delene av hjernen vår som lurer oss? Eller hvordan vet vi ikke at det sitter en eller flere Guder et eller annet sted og dømmer oss – dømmer meg som setter spørsmål ved han, hennes eller deres eksistens? (Vil ikke utelate at det ikke er en kvinne noe vestlig kultur sterkt har gjort, her er Østen et bedre eksempel kudos til hinduismen.) Men hva som er «mer riktig» for hver enkelt person kan være en smule lettere å svare på. Vi blir alle påvirket at den delen av verden vi lever i, miljøene og områdene vi er oppvokst, lever og har levd i og har opplevd, samt menneskene vi omgir oss med, både før og nå. Den kulturelle og religiøse tradisjonen til våre foreldre og nærmeste miljøer har noe (ofte mye) å si på de kulturelle og religiøse valgene vi tar selv. Og hva men selv ser på som «riktig» og «ikke riktig». For en person som er født inn i en islamsk familie, med sterke islamske verdier og tradisjoner gir det fullstendig mening om denne personen ser på den islamske religionen som mer riktig enn la oss si hinduismen eller jødedommen for den saks skyld.

Religion er en vanskelig ting, det kan verken bevises eller motbevises og det kan diskuteres inn i evigheten. Fordi de religiøse, er det deres tro som er den eneste rette og tilsvarende for de som tror på andre religioner. Noen tror det finnes en Gud som skal hjelpe deg gjennom livet til "Paradis", mens andre tror at det kun står på deg selv og din innsikt (Buddhismen). Det eneste man kan si sikkert er at for noen er religion deres eneste håp. For andre er det deres eneste trøst. Mens noen har ingen spesielle forhold til det. Noen stiller seg sterkt imot det. Og for noen er religion en like stor del av hverdagen som ens eget kjøtt og blod. Religion handler om ulike fellesskap, ulik tro og ulike syn. Men det ene alle har til felles er at det er en individuell sak for hver enkelt. Hver enkelt skaper sitt eget forhold til religion og eventuelle guder. Hver enkelt har selv muligheten til å komme med sine egne vurderinger, tolkninger og meninger. Om de har mulighet til å uttrykke dette er ikke like sikkert. Noen mener at religion er det som holder samfunn sammen, mens noen mener at religion er det som skaper krig. Alle har meninger og tanker rundt religion. Religion er det ene temaet man aldri vil bli lei av fordi det aldri vil komme konkrete svar. Det er derfor religion er blitt som det er blitt; stort, utbredt, sterkt, splittet, ambisiøst og en verdenssak større enn noen andre.

Kilder:

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/01/20/489444.html 02.06.2014 kl. 21.12

Oppgave 3

Kristendommen har blitt splittet i ulike konfesjoner. Ta for deg en av hovedkonfesjonene og en av de mindre. Hva kjennetegner dem? Gjør en sammenlikning av disse.

Konfesjon er rett og slett et annet ord for trosretning, som kjent er kristendommen splittet i mange ulike konfesjoner. De tre hovedkonfesjonene, og derav de tre mest kjente, innenfor kristendommen er den protestantiske -,den katolske- og den (østlige) ortodokse kirke. Jeg har valgt å ta for meg den (østlige) ortodokse kirke og smiths venner.

De ortodokse kirker (f.eks Den russisk-ortodokse kirke, Den serbisk-ortodokse kirke og Den gresk - ortodokse kirke) består av selvstyrte eller selvstendige kirker, uten f.eks en pave som i den katolske kirke. De ortodokse kirkene kan likevel omtales i éntall fordi de på det åndelige plan ser på seg selv som kun én kirke, selv om de (som tidligere nevnt) ikke er én på det organisatoriske plan. Den katolske - og den østlige ortodokse kirke var begge under samme kirke, inntil 1054 i det store skismaet hvor patriarkatene i Roma og Konstantinopel skilte lag. Det var først da den ortodokse- og den katolske kirke  oppstod som to enheter. At de kaller seg for den ortodokse kirke betyr at kirkene som inngår har bevart den opprinnelige kristne troen, uforandret, da ortodoks betyr rett lære og gudstilbedelse. Med andre ord kjennetegnes de ortodokse ved at de kan bli oppfattet "gammeldagse" og "strenge". De bygger nemlig deres tro på bibelen og gamle tradisjoner som er inspirert av Den Hellige Ånd.

De ortodokse tror at:

- Gud ble menneske for at mennesket skulle bli guddommelig:

Gud ble et menneske da Jesus kom til verden, altså ble det guddommelige en del av den menneskelige verden og dermed kan det menneskelige bli en del av den guddommelige verden. Med andre ord kan mennesket komme helt nær Gud, og det kan de troende oppleve i den ortodokse gudstjeneste.

- Kristus har gitt menneskene seier over døden:

Den aller viktigste troen i den ortodokse kirke er at Jesus overvant døden, med andre ord årets høydepunkt den nattlige gudstjenesten før første påskedag. Til forskjell fra "vanlige Kristne" hvor juleaften og Jesus fødsel er årets høydepunkt. De ortodokse feirer første påskedag med god mat og selskaper/sammenkomster med familie og nære venner fra kirken.

- Helgenene kan hjelpe de troende:

De ortodokse tror at helgenen kan beskytte dem mot onde makter, samt hjelpe de troende i både livets store og små problemer. Man blir minnet på at helgenene er med de troende i kirken ved alle ikonene, malerier av Kristus, Jomfru Maria, engler, apostler og andre helgener. Pga. beskyttelsen fra helgenene har de ortodokse bilder av dem stort sett over alt de ferdes og oppholder seg som i hjemmene, på arbeidsplassen, i butikker, i biler og busser. Ikonene av helgenene er hellige og man har ofte et eget hjørne i hjemmet for ikonene. Man ber ved ikonene og ærer dem med tente lys, røkelse og kyss. For at en skal kunne bruke et ikon i hjemmet eller andre steder, må en prest velsigne ikonet i kirken på forhånd. De ortodokse tror at ikonene er fylt av noe guddommelig, og ved å tilbe og ære ikonene kommer man dermed nærmere Gud.

Smiths venner ( eller offisielt Brunstad Christian Church av etter oppkjøpet av deres eiendom på Brunstad i Vestfold) er en annen konfesjon innen kristendommen, og denne regnes som den eneste verdensomspennende menighet med utspring i Norge. Menigheten oppstod tidlig på 1900-tallet i Vestfold og fikk sitt uoffisielle navn (Smiths venner) etter grunnleggeren Johan O. Smith. Faktisk var Johan Oscar Smith Fredrikstad-mann, det kan tenkes at det er derfor det er en del Smither i Fredrikstad/Sarpsborg området, da det var særlig langs kysten at det etablert kontakter. Fredrikstad var da et åpenbart "mål" da det var hjembyen til Smith. Smithene har sitt grunnlag i Det nye testamentet og at Bibelen er Guds ord, foruten om det har de ikke noen lære. Troen på Jesus som Guds sønn, Den hellige ånd, syndenes forlatelse, dåpen og nattverden er grunnleggende i Smithenes tro. Med andre ord er Bibelen ufeilbarlig, og f.eks historiene om Eva og Adam og Noahs ark er virkelige hendelser og personer i Smithenes tro. Uten om det blir en del av Smithenes tro sett på som tradisjonell, konservativ, kristen tro.

Til forskjell fra veldig mange andre kristne kirker/menigheter har Smithene fokusert mye på Hebreerbrevet. Dette nytestamentlige brevet ble skrevet av en anonym forfatter, og det står blant annet:

Derfor måtte han (Jesus) i ett og alt bli sine brødre lik, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest i tjeneste for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes". Med andre ord kan mennesket leve i fristelse og like vel få frelse, fordi Jesus ble fristet. Altså, så lenge man får hjelp til å ikke synde, så kan man bli frelst selv om man ikke har levd totalt uten fristelse. De ortodokse tror også at "Gud ble menneske for at mennesket skulle bli guddommelig".

Når det kommer til prester og predikanter, har ikke Smithene noen prester eller faste predikanter i menigheten. De ortodokse har presteskap, patriark -> metropolitt -> erkebiskop -> biskop -> prest -> diakon. Alle biskopene må leve i sølibat, mens prestene ikke trenger dette. Prestene kan derimot ikke inngå ekteskap etter å ha blitt presteviet, posisjonen som prest er også forbeholdt menn. Det er ikke tillatt at kvinner kan være prester, men de ortodokse har generelt ingen store begrensninger overfor kvinner utover konservativ kristen tro.

Heller ikke kvinnene i Smiths Venner har det så forferdelig, men det er likevel noen skiller det er verdt å nevne. Menn skal bruke mannsklær og ha kort hår, kvinner skal bruke kvinneklær og la håret gro. Kvinnene går dermed ofte med skjørt/kjoler (lange selvfølgelig) og har langt hår, under gudstjenester blir håret dekket til.

I den ortodokse kirke praktiseres barnedåp ved immersjon (hel neddykking i vannet), og døpefonten står helt ytterst i en ortodoks kirke. Dette symboliserer at dåpen er inngangen til menigheten og troen. Smithene praktiserer også immersjon, men har voksendåp istedenfor barnedåp. Dette fordi de mener man ikke er klare for å ta sine egne valg før en er voksne.

"Konfirmasjonen" eller krismering (av kristus - den salvede) blir gjennomført rett etter dåpen i den ortodokse kirke. Det innebærer dermed ikke noen videre opplæring å bli konfirmert i den ortodokse kirke, men det innebærer at barnet, rent praktisk, er fullverdige medlemmer av kriken fra dåpen av. Da kan de også ta fullverdig del i kirkens liv og i nattverden. Smithene har heller ingen konfirmasjon slik vi kjenner det fra kirkelig konfirmasjon, da konfirmasjon ikke eksisterer som rituale hos smithene. Likevel har de fleste lokalmenigheter en form for trosopplæring, dette kalles bibelundervisning. Denne bibelundervisningen foregår mens barn går på 9. eller 10. trinn.

Med andre ord er den grunnleggende dyrkelsen av Gud, og troen på hans skikkelse på jord i form av Jesus og helt generell organisasjon med gudstjenester og menigheter den samme. Det er mindre og mer ubetydelige faktorer som skiller både disse to, og de andre konfesjonene innen for kristendommen. Likevel er det stor splittelse mellom en stor del av dem. Dette kan komme av den reelle troen, eller andre faktorer preget av samfunnet omegn. Mange små trosretninger og menigheter fører til flere maktpersoner og flere midler per person (f.eks lederne i Smiths Venner som kjøpte et området på Sørlandet til 18 millioner kroner for sitt folk). Små samfunn gir også en mye større nærhet til hvert enkelt medmenneske i samfunnet, og samholdet blir trolig mye sterkere. Likevel er større samfunn som den ortodokse kirke lettere å forholde seg til for resten av omverdenen, da innsikten er mye større. De små menighetene blir mye mer adskilt fra befolkningen rundt. De har egne områder, egne arbeidsplasser osv. Er dette riktig mtp. Barn og unge som ikke kan ta sine egne valg, og som blir totalt adskilt fra venner og familie om de velger å gå ut av menigheten? Er det slik at det skal være så enkelt for så små menigheter å drive sine egne samfunn uten innsikt fra resten av landet, landet som kjemper for åpenhet, et multikulturelt samfunn og menneskerettigheter. Er det slik at Smiths Venner og andre små menigheter ikke skal være delaktige i dette?

Vil avslutte innlegget med en humoristisk vri, fri for paralleller til de overnevnte religionene og andre religioner generelt sett. (Foruten navnet).

Kilder

http://no.wikipedia.org/wiki/Kristendom  03.06.14 kl. 18.07

http://snl.no/den_ortodokse_kirke 03.06.14 kl. 18.15

http://www.seeto.no/gem/servlet/getGemObject?id=10854 03.06.14 kl. 18.24

http://snl.no/Smiths_Venner 03.06.14 kl. 19.00

http://www.tb.no/arkiv/hva-tror-smiths-venner-1.1041619 03.06.14 kl. 19.16

Oppgave 2

Gå sammen i grupper på tre. Dere skal utarbeide et spørreskjema, lage kriterier og undersøke utbdredelsen av religion på skolen, slik at vi får et bilde på mangfoldet her.

Resultatet og drøftingen av dette skal legges på bloggene deres.

	Jente	Gutt	Til sammen
Kristendom	18	6	24
Agnostiker	2	1	3
Ateist	2	3	5
Islam	1	5	6
Ingen	0	2	2
Annet	1	1	2
Troende	32
Ikke -troende	10

Min gruppe hadde en spørreundersøkelse om utbredelse av religion blant tilfeldige elver på skolen som tilhørte studiespesialisering. Det var inndelinger i forhold til kjønn, ikke-troende/troende og hvilken religion/livssyn eleven tilhørte samt om foreldrene var ikke troende/troende og hvilken religion/livssyn de tilhørte. I tillegg hadde vi oppfølgerspørsmål angående foreldres innvirkning med tanke på religion/livssyn og praktiseringen av religion/livssyn. På oppsummeringen er det bare religionene/livssynene som er representert som har blitt tatt med i statistikken, i tillegg er forskjellige konfesjoner innenfor de diverse religionene samlet under "hovedreligionen"; f.eks er smiths venner, katolikkene, protestantene osv. slått sammen under "Kristendom". I oppsummeringen angående ikke-troende/troende inngår ateister og agnostikere i "ikke-troende".

Av tallene ser vi at flertallet av de spurte jentene oppfatter seg selv som kristne (hele 75%), og at det er ingen av de spurte jentene som ser på seg selv som ikke-troende eller ikke har et annet livssyn. De andre religionene/livssynene er svakt representert og disse (muslimer, ateister og agnostikere) har ca. like mange representanter. Hos guttene er det også flest kristne (drøye 30%), mens Islam stiller betydelig sterkere hos de spurte guttene enn hos jentene. Guttene har også en noe større andel ateister enn jentene, samt at det er flere av guttene som sier de ikke har noen tro/livssyn i det hele tatt. Totalt er det ca. 60% kristne og ca. 15% muslimer og ateister, dermed er det en liten andel agnostikere, elever som ikke har noen form for tro/livssyn og svært får under kategorien for "andre religioner/trosretninger". Da får vi resultatet at drøye 75% av de spurte er troende, og derav tilsvarende ca. 25% er ikke-troende.

Først og fremst burde man ha mange flere deltagere for å få en god undersøkelse, da det kun var 42 spurte i denne spørreundersøkelsen. Likevel stemmer vår undersøkelse ganske godt overens med prosentandelen innenfor kategoriene på nasjonalbasis. Da det store flertallet av Norges er regnet som kristne, mens medlemmer av Human-Etisk Forbund og Islam stiller ganske jevnt et godt stykke under kristendommen (basert på tall fra 2006). Vi kan da regne med at denne beregningen kan stemme godt overens med de totale tallene for hele skolen.

12% av de spurte fortalte at de hadde opplevd et mirakel eller åndelig opplevelse knyttet til sin religion, men alle ville holde informasjonen privat og ville ikke utdype videre. 1 person fortalte at hun/han ikke respekterte religiøse personer (uten at hva men mener med respekterer/respekterer ikke er utdypt eller forklart i spørreundersøkelsen), noen få svarte at de var helt likegyldige, mens det store flertallet mente de respekterte de religiøse.

Det er mange av de som anså seg selv som kristne fordi man er medlem av den norske kirke og har konfirmert seg i kirken, og derav føler de tilhører kristendommen. Mange av disse anså seg ikke som praktiserende kristne, men at de tilhørte den religionen likevel. Dette kom også tydelig frem da de aller fleste av de kristne aldri/svært sjeldent deltar på religiøse aktiviteter, det eneste var bryllup/dåp/konfirmasjon. Til og med gudstjeneste på juleaften var det ytterst får som deltok på. Blant muslimene derimot praktiserte alle religionene sin og deltok på religiøse aktiviteter opptil flere ganger i uken. Dette kan ha med at det ikke har vært så mange generasjoner muslimer i landet enda, og de muslimene vi spurte enten var første-, andre- eller tredjegenerasjons innvandrere med muslimsk bakgrunn. De er med andre ord ikke som de kristne i denne spørreundersøkelsen hvor religionen først ble praktisert for mange generasjoner siden, og siden dabbet av.

(Skrevet i samarbeid med Aurora Skjerdal Tjernshaugen som var på min gruppe)

Kilder:

Tro og Tanke, 1. utgave/3. opplag 2012, Aschehoug av: Gunnar Heiene, Bjørn Myhre, Jan Opsal, Harald Skottene og Arna Østnor. 

Oppgave 1

Tenk deg følgende:Muhammed er ute på tur en vakker dag. Plutselig møter han en skikkelse ha drar kjensel på. Det er også en dere kjenner til, nemlig Buddha. Disse to blir tørste i varmen, og finner seg et hyggelig sted på en café for en prat og litt leskende drikke. Hva tror du disse to ville ha pratet om? Skriv en tekst hvor du tar for deg denne samtalen.

De ville tatt for seg de største forskjellene mellom Buddhismen og Islam. Muhammed ville lurt på hvordan buddhistene kunne ha en religion uten en gud, men et faktisk historisk menneske som i tillegg er enestående. Og at dette er Buddha selv. Buddha ville nok svart tilbake med hvordan det er å være sendebudet til gud, og om Muhammed virkelig har vært i kontakt med denne Allah. De ville diskutert seg fram til hva som er det viktige, ikke om det finnes en gud eller ikke, men det å kunne hjelpe menneskene til et godt liv både for seg selv.

Senere ville disse to meget viktige representantene for hver sin verdensreligion diskutert hva som skjer etter døden. Buddha ville hevdet at man vil bli gjenfødt og gjenfødt helt til man klarer å leve etter den åttedelte veien og oppnå Nirvana. Man oppstår denne tilstanden av ro, harmoni, fred og gled når man har nådd oppvåkningen. For å nå oppvåkningen må man som sagt leve etter den åttedelte veien, man legger bort alt fokus på alt som er negativt. Da forsvinner sinnslidelsene og når sinnslidelsene forsvinner, forsvinner også årsakene til lidelse. Man vil føle en indre ro og da vet man at man har nådd oppvåkningen. Har man oppnådd nirvana kan man bryte ut av samsara og gå inn i parinirvana, frelse. Muhammed vil svare at de også har frelse i islam, men at dette fungerer på en litt annen måte. Han vil fortelle at for å oppnå frelse er det aller viktigste å fokusere mye på trosbekjennelsen og dermed sitt personlige forhold til Allah, da det er Allah som i bunn og grunn dømmer deg til frelse eller evig lidelse. Selv om det er to engler som registrer alle handlinger du foretar deg, alle tanker du måtte ha og alle ord du uttrykker.  Siden det personlige forholdet til Allah er så viktig skal man helst bli hvisket trosbekjennelsen av sin far eller en imam når man blir født, og trosbekjennelsen skal helst være det siste du uttrykker før du dør.

Buddha vil siden undre seg over at Muhammed og de andre muslimene må leve etter en hellig bok som ble sendt fra Gud til Muhammed. Muhammed mener at dette er det muslimene har å leve etter for å kunne åpne en fredfull og harmonisk verden, hvor alle leve et fint liv side om side. Buddha vil også hjelpe menneskene med dette, men mener at dette ikke trengs en bok for å lære menneskene dette. Buddha har selv klart å oppnå indre ro, få dypeste innsikt og dermed vite hva som trengs for å kunne fjerne roten til all lidelse. Dermed er han selv kapabel til å lære menneskene om den rette levemåten.

De vil avslutte samtalen ved å bli enige om at de enda har utrolig mye å snakke om, reflektere rundt og sammenligne, men at begge nå trenger å gå hvert til sitt og la dens andre utsagn synke inn. De er begge likevel veldig enige i at i bunn og grunn er begge religionene svært like, selv om de blir uttrykt på forskjellige måter.

Kilder:

Egne notater. 

Oppgave 3

Bildetolkning

Bildet hører hjemme i Hinduismen, artisten og tid for maleriet er ikke oppgitt, men tradisjonen med bilder for tilbedelse og hedring av gudene i hinduismen er en gammel og respektert teori.

Bildet ble antakelig laget for tilbedelse og hedring av guden Shiva. Da de aller fleste hinduer har et eller flere bilder og/eller en eller flere statuer av den eller de gudene de tilber hjemme. Selv den dag i dag blir slike avbildninger og andre illustrasjoner av gudene brukt på akkurat den samme måten. 

På bildet kan vi se en dansende Shiva, på et bein, i et hav av flammer, med en kobraslange kveilet rundt kroppen. Kroppen til Shiva er lyseblå, slik tradisjon tilsier, med det lange, ustelte håret fritt rundt seg.  Han er tungt utsmykket og holder i tillegg diverse gjenstander i hendene sine, blant annet en klubbe og en flamme. Han danser på en grønn dverg, uvitenhetens dverg, og bildet er preget av en mørk undertone, med en særlig mørkeblå bakgrunn.

Shiva er guden som ødelegger jorden når den er i ubalanse, men også guden som opprettholder jorden ved å motta elven Ganges i håret sitt (hinduismen forteller at jorden trenger Ganges for å eksistere, men jorden hadde blitt knust dersom elven fikk renne fritt). Shiva blir ofte fremstilt som en utagerende gud, derav klubben og flammene. Kobragiften og ilden symboliserer ødeleggelsen Shiva har kontroll over. Når Shiva danser ødelegges verden, det er da uvitenheten har rammet den og verden ikke lenger kan reddes. Derfor danser Shiva på uvitenhetens dverg, for å ødelegge destruktiviteten dens. Flammene viser oss destruktiviteten, resultatet av Shivas ødeleggelse. Men ser man rundt hodet hans et glorieliknende lys, for Shivas storhet og opprettholdelsen av jorden og dens eksistens. Ilden strekker seg fra dvergen til en "sol", eller dette glorieliknende lyset. Dvergen er menneskene som har ødelagt jorden med uvitenheten sin og solen som er en ny skapelse av jorden, et håp i all lidelsen. Flammene symboliserer denne evige rundgangen av destruksjon og kreasjon av verden. Shiva er også den mediterende guden, derav det tredje øyet som skal symbolisere innsikten hans. Det er denne innsikten hinduister prøver å oppnå gjennom meditasjon. Det lange ustelte håret symboliserer vandreren som mediterer, en del av hans som mediterende guru.

Blikkfanget er først og fremst Shiva, det første som legges merke til er hans overlegenhet i bildet. Flammene er nok nummer to på listen, de store gule og oransje fargene tar stor plass og har en stor effekt på lyset i bildet, et sterkt lys som sentrerer seg rundt Shiva og som spiller en betydelig rolle i bildets uttrykk. Fargene er sterke, alt i bildet krever sin oppmerksomhet og vekker følelser hos andre. Følelser som opphisselse, hat, glede, sorg, lykke, det er sterke farger det er lett å assosiere følelser til. Det er mye bruk av farger som oransje, gul og rosa, som her kan assosieres med ødeleggelse, for eksempel i form av flammer. Men det er også en blå bakgrunn, for Shivas opprettholdelse av jorden, som gir det et litt mer nedtonet preg, det symboliserer håp, for en bedre verden uten uvitenheten. Bildet er fult av grasiøse linjer, det er fult av liv og farger, og mange dimensjoner. De fleste linjene beveger seg rundt Shiva og alt sentrerer seg rundt han. Perspektivet lar oss se litt opp til Shiva samtidig som det gir oss et tydelig syn på bildets helhet og dets motiv.

Bildet spiller på gamle religiøse fortellinger, om Shiva, ødeleggeren som skal rense jorden for dens uvitenhet slik at en ny og bedre verden kan skapes. Hele budskapet er å presentere denne kjente religiøse fortellingen om en av hinduismens største guder. Å fortelle Shivas historie, male et bilde av han og hans identitet. Symbolene er det som gir oss muligheten til å uttrykke oss om hans identitet, om Shiva som en gud og om hans historier. Symbolene gir oss et bilde på en vill og utagerende, men samtidig balansert og rolig gud. En gud med enorme krefter og enorm stolthet som har verdens skjebne i sine hender. Han er ødeleggeren, med dans, slegge og kobragift, samtidig som han er den mediterende guden og opprettholderen av verden med Ganges i sitt hår. Bildets budskap er Shivas identitet og hans plass i den hinduistiske religionen, en annerkjennelse av Shiva som hinduistisk gud.

Kilder:
Ingen brukt, ingen nødvendig etter grundig gjennomgang av hinduismen tidligere.

Oppgave 2

A: Hvordan tror du Konfutse blir oppfattet av det kommunistiske Kina? Hva ved hans filosofi vil oppfattes som en trussel for makthaverne, og hva vil være en støtte for dem?

Filosofien til Konfutse handlet om å bygge et best mulig samfunn, der det handlet om å gjøre de riktige tingene til rett tid. Man skulle gjøre det beste ut av hvilken sosial klasse man tilhørte , men man skulle likevel leve etter den gyllne regel. I følge denne filosofien kunne ikke lederne i samfunnet, som konger/generaler og lignende "undertrykke" de lavere kastene, alle menneskene blir med andre ord like viktige for hele samfunnet. Dette gjorde at makthaverne ikke lenger hadde en særegen stilling i samfunnet som viktigere. Ja, samfunnet var fortsatt bygget på hierarki, men nå var det viktig å bevisstgjøre at ingen i klasser i hierarkiet klarte seg uten hverandre. De øverste i hierarkiet skulle bruke makten og sin klasse i samfunnet for å bedre samfunnet for alle, med hjelp fra kastene under. Særlig Konfutses fem dyder beskriver filosofien hans meget godt: ren (medmenneskelighet), li (følge skikker, ritualer og tradisjoner), vi (det moralsk riktige), zhi (klokskap) og xin (pålitelighet).

Mao sitt kommunistiske Kina skjøv konfucianismen ut av landet, men ironisk nok har konfucianismen og kommunismen ganske klare fellestrekk. Begge ideologiene leter etter idealsamfunnet som er best for hele befolkningen, ikke bare enkelte grupper. For å gjøre det best mulig for samfunnet må et strengt styre til, dette er begge enige om. Kommunismen tar for seg "staten" som den øverste hersker som skal styre samfunnet og gjøre det best mulig for samfunnet. Konfucianismen mener at de øverste i hierarkiet, da staten, skal styre de lavere kastene slik at samfunnet totalt sett blir det best tenkelige. Begge tankegangene mener også at alle er nyttig i et velfungerende og harmonisk samfunn, men at man må respektere sin plass i samfunnet. Spesielt Konfutses dyd li er med på å støtte kommunismen, da dette innebærer klasseskille, tradisjoner med å vise de mektigere mer respekt, respektere de eldre osv.

Trusselen for kommunismen vil være at Konfutse mener at det er makthavernes undersåtter som står med den egentlig makten, da det er de som er flertall og dermed de samfunnet skal være best tilegnet. Det er makthaverne som skal utrette denne gode ordenen i samfunnet.

B. Hva er kjernen i Gandhis filosofi. Finn eksempler på mennesker i hans ettertid som har blitt påvirket av denne filosofien, og som har vist samme engasjement i sine liv.

Mahatma Gandhi er nok aller mest kjent for hans ikke-voldelige demonstrasjoner. Spesielt hans engasjement i organisasjonen Kongresspartiet, som kjempet for frigjøring av India fra britisk styre, som han senere ble leder for.  Han sto sterkt opp mot myndighetene og var i spissen for mange prosesser og aksjoner, men han brukte aldri vold. Han hadde en formening om at alle religioner hadde en felles kjerne og at ingen var "riktigere" eller "bedre" enn andre. Gandhi var også en forkjemper for likestilling for kvinner. Kvinner skulle ha muligheten til å være like delaktige som menn i både hjemmet, samfunnet og politikken. Dette var ytterst spesielt på dette tidspunktet, da dette var en tid hvor kvinner var generelt undertrykt og ingen brydde seg så mye om deres rettigheter. Dett er da altså kjernen i Gandhis filosofi, likestilling, At alle, uansett religion, rase, kjønn osv. skal ha like rettigheter og er like mye verdt.

Borgerrettighetsforkjemperne Martin Luther King og Nelson Mandela er særlig to personer som i Gandhis ettertid har blitt påvirket av hans filosofi.  De kjempet også om rettigheter for borgerne og likestilling for alle, de så heller ikke på vold som en løsning på problemene.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Mahatma_Gandhi

http://snl.no/Mahatma_Gandhi

http://no.wikipedia.org/wiki/Konfutse

Oppgave 4

"Det er de gode gjerninger som redder verden. Ikke de store."

Humanisme kommer av ordet human, som betyr menneskevennlig eller menneskelig. En humanistisk tankegang er dermed en tankegang som setter mennesket i sentrum.

Bjørnson mener med sitatet; "Det er de gode gjerninger som redder verden. Ikke de store." at de store handlingene ofte har en annen bakgrunn enn at de bare er ment godt, og at det summen av de små gode gjerninger som vil gjøre verden til et bedre sted, og dermed "redde" den.

Det er først og fremst om gjerningene er gode eller dårlige som er viktig, noe som blir styrt av den etiske tankegangen til hvert enkelt menneske og hvordan handlingen blir oppfattet. Mennesket handler for sin egen del og ikke som formidler av "Gud" eller religion, og kan derfor ikke legge skylden på noen andre enn seg selv om gjerningen ikke er "god". Handlingen er god om den setter mennesket, menneskelivet og menneskeverdet i sentrum, noe som begrepet human bærer preg av. Human blir ofte brukt for å uttrykke at en person er vennlig, snill og omsorgsfull.

Store gjerninger bærer ofte preg av at det ligger noe mer bak, at man gjerne vil ha heder og ære for hva man har oppnådd. Bjørnson kan dermed mene at denne indirekte formen for selveksponering ikke er den viktigste formen for en bedre verden, men at summen av små gode gjerninger gjør en større forskjell enn de store gjerningene. Om alle tenker over nestekjærlighet og å behandle hverandre godt, og rette en tanke og en liten handling til de som ikke har det like godt som oss her i "Vesten", vil verden "reddes".

Kilder:
Ingen kilder brukt